Sorg er ikke en sykdom

Et dødsfall oppleves for de fleste av oss som vondt og vanskelig. Mange følelser og tanker strømmer gjennom oss; sorg, smerte og savn, men også takknemlighet og gode minner. Ofte vil vi kjenne smerten over det vi ikke fikk sagt eller gjort, for det vi ikke rakk, eller for det som ikke burde vært sagt. Reaksjoner som engstelse, sinne, skyldfølelse, nedtrykthet, lettelse eller likegyldighet er normale.

Alt dette bekrefter at det er en dyptgående endring i vår livssituasjon som inntreffer når en av våre nærmeste dør. Vi reagerer alle forskjellig. Ikke alle får en sorgreaksjon som nevnt ovenfor, men det er viktig å vite at også dette er en normal reaksjon. Det finnes ingen fasit på hva man skal føle, gjøre eller hvordan man skal reagere når noen går bort.

Sorg er livets normale reaksjon på tap

Mange opplever likevel sorg i løpet av sitt liv. Sorg er ikke en sykdom som kan behandles med noen enkle medisiner. Sorg handler om livets reaksjon på å ta avskjed med noen som er blitt en del av vårt liv og vår historie. I dagene og ukene etter et dødsfall opplever vi sorgen forskjellig. Noen trenger å være alene, mens andre ønsker fellesskap og støtte fra medmennesker. Familie, venner eller naboer kan være gode støttespillere i denne tiden.

Mange synes det er vanskelig å dele sorg og savn med mennesker de omgås i det daglige. Da kan det være lettere å søke støtte hos noen som har ansvar for dette i sitt arbeide. I mange menigheter er det prester, diakoner eller andre som tilbyr samtaler eller sorggrupper. Organisasjoner som Røde Kors og Fransiskushjelpen har også tilbud i denne sammenheng. Noen kommuner har også opparbeidet et støtteapparat som kan være til hjelp. Dette kan være til hjelp for mange i en vanskelig tid. Vi har alle noe å hente i å samtale med andre mennesker, enten individuelt eller i grupper.

Også barna sørger

Oppmerksomheten er dessverre ofte ensidig rettet mot de voksne. Det kan være mange årsaker til dette. Vi er så fordypet i egne reaksjoner, at det ikke er overskudd til å hjelpe andre, og barna blir fort glemt.

Noen igjen ønsker å beskytte barna. I beste mening unnlater vi derfor å snakke om døden og tapet. Dermed overlates barna til sin egen fantasi som ofte kan være langt verre enn virkeligheten. Barn kan reagere negativt på å bli holdt utenfor. Det er viktig at de får en følelse av å få være med, og at vi tar oss god tid til å snakke med dem.

Et barn kan, som oss voksne, sitte inne med veldig mange spørsmål. Hvorfor måtte min bestefar dø? Hvorfor dør de som ikke er så gamle? Kan jeg dø? Det er viktig å la barna få komme til med sine spørsmål, følelser og tanker.

Barna takler som regel opplevelsen av at en nær bekjent eller familiemedlem dør bedre når de blir inkludert i sorgprosessen og får utløp for sine følelser og spørsmål. Blir de ekskludert eller skjermet, blir usikkerheten hos barnet større, og barnet kan bli mer engstelig, forvirret og innesluttet.

Ikke la barna ha det vondt med seg selv, men la de føle at de får være med i fellesskapet. Da føler de seg trygg, selv om det gjør vondt å snakke om at de aldri igjen vil få se, snakke med eller ta på den personen som er død.